er det noe man påfører seg selv, eller er det noe man blir påført av andre?
Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal formulere dette innlegget men,
du vet, du har disse menneskene,
de som alltid vill deg vondt, de som aldri klarer å forstå at det du sier eller gjør der, sårer meg.
enten det, eller så gjør de det av sin egne sadistiske oppfatning av hva verden egentlig er.
Jeg mener, hvorfor påføre andre smerte?
en så hjerteskjærende smerte, som sitter fast i roten av hjerte ditt, uten at det slipper taket,
tankene om hvorfor gjør du det her mot meg? som går på rund gang oppe i hodet,
et endeløst kaos av smerte, uvitenhet og spørsmål, spørsmål som dessverre mangler en rekke med svar.
Jeg vet om en jente,
herregud dere skulle sett ha, hu var så endeløst forelsket i en av disse typiske "bad boys" skikkelsene
men for å si det sånn, etter det jeg har forstått så er det ganske så over og ut,
ihvertfall håpet om en fremtid eller at det skal skje noe mer, hun er jo fortsatt glad i denna bad boy duden, det er jo tydelig.
MEN der stoppet det.
men tilbake til det jeg da lurte på var, er denne emosjonelle smerten på ført av henne selv,
eller er det påført av det teknologiske nettsamfunnet vi den dag i dag lever i?
se for deg Facebook, du har 1000 venner, men kanskje bare vet hvem 3 av de er?
alle disse 1000 Facebook vennene, ser dine status oppdateringer, alt du deler av Youtube, blogg eller Twitter, bildene fra ferier, fra da du var i syden halvnaken, det deler man på dette KINGSIZE nettsamfunnet.
det tenker man ikke på, alle bikini badedrakt bildene vi legger ut der,
med tanke på den modell jobben jeg har på si, så er det noe jeg egentlig blåser litt i men, flere av de som har gitt meg negativ feedback, har et eller annet sted på sin facebook profil et bilde av seg selv i solen iført BIKINI.
men tilbake til saken, (nå surrer jeg jo vekk alt som er IGJEN, typisk Lene)
ihvertfall venninnen min, har denne bad boy skikkelsen på Facebook enda, de er jo tross alt fortsatt venner og har ingen ting uoppgjort PÅ ÈN MÅTE.
så alle disse jente statusene han legger ut på facebook, er vell noe av det første hun ser når hun logger seg på.
er det da en emosjonell smerte hun påfører seg selv ved å ha bad boy'en der, eller er det en emosjonell smerte bad boy'en på fører henne i all uvitenhet?
helt ærlig, jeg klarer ikke bestemme meg for om det er det ene, eller om det er det andre.
men snakket med henne i sta, så fikk greie på det her, av den enkle grunnen at hun virket kjempe deprimert men mente ingenting var galt, såååå jeg spurte å gravde litt.
Kan man virkelig påføre andre en smerte uten å vite om det selv?
på en måte så er det jo litt sykt, det her med følelser, det er vell en av grunnene til at jeg som oftest legger de til side, å tenker på hva som er best for meg, i det sekundet jeg står å vurderer
Føleleser er en vurderings sak for meg av den enkle grunnen at jeg nemlig ikke har tid til noe tulle forhold, ting må være litt seriøst. og jeg må vite 100% hva jeg selv føler og tenker, som dere sikkert har merket, så er jeg en tenker og jeg er en grubler!
OG for å ikke glemme, jeg har ikke tid til å sette meg inn i et sånn super deprimert scenario der man sitter i dusjen med alle klærne på sipper og griner mens man spiser masse is og sjokolade før man drikker seg fra sans og samling.
that's not for me.. i'm sorry..
men hva om jeg for en gangs skyld hadde satset på noe, ville det da gå rett til helvete, eller kunne det fungert?
èn ting er i allefall ganske så sikkert, den personen som klarer å overbevise meg om "ØY PICK ME!" den fortjener det faen i meg også.
Noe som har gått opp for meg det siste året er, Jeg klarer meg virkelig godt alene med kattene, I don't need a man. så det å overbevise meg ang det, er egentlig en lost cause.
så det er vell en av grunnene til at jeg sier lykke til!!
men det er ikke lett altså, å prøve å finne " the perfect man" den mannen som ikke gir deg et smerte helvete igjennom forholdet, eller iløpet av en eventuell slutt.
har hatt litt for mange useriøste forhold der hvor svært få av de egentlig har klart å såre meg, er vell kun èn av de jeg fortsatt ikke er over, men innser at han er mere en lost cause enn det jeg er, så det sier vell sitt.
sånn er det vell å være frem og tilbake med samme person i mange mange år!
Forlovelse og graviditet som gikk åt skogen der, pluss at gubben hadde ei annen kjærring på si,
utrolig artig å få høre fra naboen hans. det må jeg ærlig innrømme
så, det er vell noe av det værre jeg har vært igjennom, det å miste han.
ja veit skriver ganske pent om x'n min, men er jo glad i gutten, selv om all kontakt er brutt.
first big love is something special you know ;)
men slik som dagene går, så vender man hodet fremover, å legger sorgene bak seg.
kan man virkelig legge ifra seg noe som virket så ekte, men som viste seg å være så falskt?
som sagt, denne emosjonelle smerten, det er et stort mysterium, samme som følelser er.
er litt rart hvordan man ufrivillig kan påføre seg en så stor smerte som får magen din til å vri seg, lysten til å våkne forsvinner, tårene spruter ut av øynene dine, gløden i ansiktet forsvinner, og smilet.. smilet var det første som vistnet bort.
helt forferdelig, hvorfor blir det sånn egentlig?
en bit av hjerte ditt, så brått forsvant det ut i intet.
jeg klarer virkelig ikke å forstå meg på disse følelsene, smerten som gnager inn i bade marg og bein.
hvorfor skal man måtte oppleve smerte, for å oppleve noe fantastisk?
det er det jeg også tenker med venninnen min, ikke nok med at det gikk åt skogen med denne bad boy skikkelsen, men i tillegg skal hun måtte sitte å se på at han lever livet med gud vet hvor mange forskjellige damer, alt pga det fine teknologiske nettsamfunnet vi har opparbeidet oss.
jeg klarer ikke sette meg 100 % inn i hennes situasjon, men jeg klarer å se for meg hvor hardt det måtte være.
dag inn og dag ut, påmint av den samme utholdelige smerten.
synes det er slike ting man burde sette seg ned å tenke og undre over.
ikke bare dette med smerte, men også glede, det å være lykkelig.
hvorfor er lykkelig så langt i fra smerte, når smerten er så nære lykkelig?
alt kan liksom snu når du er lykkelig, å det snur på under et hundredels sekund,
jeg mener det er på en måte bare POFF så er alt bokstavelig talt snudd opp ned å livet er på trynet.
hvorfor har det seg slik?
de siste dagene så har jeg undret meg over mye, har fått feedback på at jeg burde begynne å skrive ned tankene mine og omformulere de til en bok.
jeg mener, jeg skriver bare det som detter ned i hjernebarken min akkurat der og da.
uten forstyrrelser eller avbrekk av noen som helst form,
så når jeg skriver her, så sitter jeg helt alene, og har kun stillheten rundt meg, ikke en bil utenfor, ikke tv, ikke film NADA!
bare meg, og mine tanker om verden vi lever i.
og Ja, jeg sitter faktisk å leser igjennom etter jeg har publisert hele inlegget for å i det hele tatt vite hva jeg skrev.
som sagt, det som faller inn blir automatisk trykket rett ut og inn på denne bloggen.
akkurat slik som mitt lille hode sier det skal være.
kunne ønske det fantes flere mennesker som kunne tenke over dette med følelser, både gode og vonde,
tenke slik: "var det jeg som var dum nå? var jeg den som såret dette menneske?" og/eller " var det jeg som gjorde noe bra nå? var det min godhet som fikk mennesket til å smile og le?"
litt sånn sette seg inn i situasjoner.
jeg opp serverer VELDIG mye når jeg er ute,
det beste jeg vet, er å sette meg stille ned et sted, å bare se.
se på menneskene, se på livet rundt, se på diskusjoner, følelser, etc..
og prøve å lage en historie som muligens passer til hvordan hvert enkelt menneske føler.
bare ved å opp servere adferden til enkelt individet.
Ja, veit høres ikke helt normalt ut, men prøv det!
det å hjelpe seg selv, ved å hjelpe andre.
noe som er viktig for meg, ser du noen trenger hjelp,
eldre dame med 1000 bæreposer på vei ut fra butikken, hvorfor ikke gå bort å tilby en hjelpende hånd for svingende?!
ser det så innmari ofte når jeg sitter å følger med på hva som skjer, er så mange ganger jeg faktisk har gått bort å spurt, "unnskyld, skal jeg hjelpe deg å bære?" eller " unnskyld, det ser litt tungt ut, trenger du hjelp?"
det skal liksom så lite til så hvorfor er det så få mennesker som klarer å ta to sekunder ut ifra sin stressfylte dag å spørre : "unnskyld,er det noe jeg kan hjelpe med?" være litt med menneskelig? ikke bare slenge fra seg et sånt ufyselig blikk å gå videre.
dårlig oppførsel kaller jeg det.
sorry mac, men det gjør jeg. synes ikke noe om det i det hele tatt.
det skal så lite til for å glede et annet menneske, så hvorfor kan man ikke gå ut ifra sin lille egosentriske boble å hjelpe noen andre, stille opp for noen andre?
gjøre noen andre en tjeneste? gjøre noen andre glade?
litt tenke bilde igjen, likt som det over. "everybody wants happiness, nobody wants pain, but you can't have a rainbow, without a little rain"
dette bildet har jeg valgt som overskriften, navnet på innlegget, fordi det passer.
du må igjennom mot gang, for å nå medgang.
du må igjennom sorg og smerte, før lykken og gleden kommer inn i ditt hjerte.
det er nemlig etter du har opplevd smerte at verden spiller en søt melodi, som bare du kan.
- Lene Jessica.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar